‘Skøytebyen’ Moss og den gamle skøytehelten Ivar Ballangrud
Moss blir forbundet med så mye, men det er nok ikke mange som vil kalle den «skøytebyen». Ikke har den fostret opp skøyteløpere som er verdt å skrive hjem om, og de store mesterskapene har heller aldri funnet veien hit. Likevel er det et sterkt bånd mellom byen vår og hurtigløp på skøyter. Og det kan vi takke TrioVing og Ivar Ballangrud for.
Når ordet «skøyteby» blir nevnt, tenker vi oftest på Hamar, Trondheim og ikke minst Oslo, med sitt sagnomsuste Bislet og Frogner Stadion. Men Ballangrud-skøytene som satt på bena til de mange skøytemestrene fra forrige århundre, ble produsert nettopp her i Moss. Nærmere bestemt på Vings – senere TrioVings – fabrikk oppe på Høyden; et område hvor regionens største konsentrasjon av handelsbedrifter, butikker, lettindustri og andre typer bedrifter nå er i ferd med å etablere seg.
Sko + jernvarer = skoskøyter
Det hele startet tidlig på 1900-tallet da Mossebedriften Rosenwinge kjøpte opp Christiania Staal og Jernvarefabrik. Rosenwingefamilien var oppsatt på å produsere forskjellige typer handelsvarer, og skotøy var allerede i produktsortimentet deres. Nå hadde de plutselig én produksjonslinje for sko og én for jernvarer. Da var ikke veien lang til å produsere lengdeløpsskøyter, med støvler fra skofabrikken og skøytestål fra metallproduksjonen. Og de lyktes. Kunnskapene de hadde fra skoproduksjonen ble avgjørende da de utviklet verdens beste skoskøyter, Ballangrud-modellen.
Verdens beste skøyter
Ving laget egne tre-lester for flere av datidens mest kjente skøyteløpere, men Ving Ballangrud var den mest vellykkede og populære. Etter hvert ble denne modellen en skikkelig merkevare. Ballangrud-skøytene ble brukt av både mosjonsløpere og aktive. Dermed ble en rekke verdensrekorder satt med disse skøytene, både av norske og utenlandske utøvere.
Den største utenlandske importøren av Ballangrud-skøyter var Nederland. I tillegg til at konkurranseløperne derfra foretrakk denne modellen, brukte nederlenderne også lengdeløpskøyter for å «løpe tur» på de mange kanalene. Så snart kanalene deres frøs til på vinteren, opplevde Ving en boom i salget der nede. Men hvis vinterne var milde og kanalene ikke frøs til, kunne de i verste fall gå med tap. Og det var faktisk serien av milde vintere i Nederland som gjorde at TrioVing i 1981 valgte å legge ned hele skøyteproduksjonen. Dermed var deres storartede skøyteæra slutt.
Hvem var så denne Ballangrud?
Ivar Ballangrud (1904 – 1969) fikk sitt nasjonale og internasjonale gjennombrudd som skøyteløper allerede i 1924 med sin 4. plass i VM i Helsinki. Han kom fra Lunner i Oppland, men familien flyttet snart til Jevnaker hvor han etter hvert utgjorde den dengang så berømte «Hadelandstrioen», sammen med Michael Staksrud og Hans Engnestangen. Fra slutten av 20-tallet og gjennom de harde 30-årene, dominerte Ballangrud skøytebanen. I løpet av denne perioden vant han VM fire ganger, EM fire ganger og NM fem ganger. I tillegg tok han fire gullmedaljer i OL. Den første på 5 000-meteren i St. Moritz i 1928, de andre på 500-, 5 000- og 10 000-meter i 1936 i Garmisch-Partenkirchen. Der fikk han forøvrig også sølv på 1 500-meteren. Alt dette gjør Ivar Ballangrud til en av skøytehistoriens aller største utøvere.
Gullmedalje til feil mann
Men gullmedaljen han fikk på 500-meteren i Garmisch, er forøvrig en merkelig historie. Nordmannen Georg Krog ledet denne olympiske konkurransen med tiden 43,5 da Ballangrud stod klar på startstreken. Begivenheten ble behørig overført direkte på norsk radio med legendariske Finn Amundsen bak mikrofonen, og rundt om i de tusen hjem satt folk klare med stoppeklokker for å ta tiden. Slikt var nemlig en vanlig hobby i de dager, også for journalistene på pressetribunen nede i Garmisch. Startskuddet gikk, klokkene startet, og Ballangrud raste avgårde mot første sving. Han var egentlig en ganske middelmådig sprinter. 500-meteren hadde aldri helt vært hans spesialitet; det var alltid hans dyktighet på de tre lengste distansene som sørget for at han gikk til topps i mesterskapene. Men nå kom han seg velberget til mål etter et finfint gjennomført løp. Den offisielle tiden ble annonsert: 43,4! Dette var ny bestetid og dessuten tangering av den olympiske rekorden. Foran radioapparatene og på pressetribunen kikket folk vantro på hverandre. Deres klokker viste ett helt sekund dårligere tid, som i så fall bare ville holdt til 5. plass. Nede i Garmisch ble det etter hvert protestert heftig. Men siden dette var Hitler-Tyskland hvor den overlegne ariske rasen hersket og aldri gjorde feil, ville ikke arrangørene innrømme misforståelsen som trolig hadde oppstått i kommunikasjonen mellom de offisielle tidtakerne og ham som førte tidene inn i protokollen. Dermed ble tiden til Ballangrud stående. Han ble tildelt gullet, mens Georg Krog måtte nøye seg med sølvmedaljen.