Kulturridderen
Markus Dvergastein, vår nye kultursjef, er som smidd for å stå på barrikadene for våre kulturarenaer. Selv om han kanskje ser ut som en viking, er hans våpen samarbeid og åpne dører.
Tekst og foto: Inger Marie Spange
Siden barndommen har Dvergastein pustet, spilt og sparket seg gjennom ulike kultursjangere. Alt fra kor, gitarspilling, bandøvelser, fotball, kajakkpadling, kick boksing og stuping.
– Stuping og kick boksing?
– Ja, men jeg var jo ganske ung da og jeg er jo nysgjerrig type. Jeg syntes kick boksing så kjekt ut. Så det ble vel to eller tre graderinger. I tillegg vokste jeg opp ved sjøen og har alltid vært glad i fisking, båtliv og vannets gleder, sier han og røper at han allerede har forsøkt seg på fiskelykken i Moss. Foreløpig uten stort hell.
Det ganske land
Kanskje er det vikingblod som renner i årene, for utferdstrangen har han iallfall. Det begynte med en oppvekst i Sandnes, som ble avbrutt av noen år i Nevlunghavn før turen gikk videre til Bergen.
– Allerede da jeg flyttet derfra til Oslo, for å begynne på Musikkhøyskolen, hadde jeg bestemt meg for å reise videre etter studiene. Jeg var ikke klar for å gro fast.
Da seks år med studier var fullført, la han inn et autosøk på Finnmark og Lofoten.
Fra nord til sør
– Stillingen som gitarlærer i Lofoten var den som dukket opp først, smiler han.
Han kjøpte en Toyota Hiace, fylte den opp det han eide og kunne få plass til og dro nordover.
– Det ble fire flotte år, med vanvittig mye spilling som musiker, og masse flotte natur- og fiskeopplevelser og et aktivt liv i Lofoten.
Veien fra Lofoten til familien i Nevlunghavn ble til slutt litt for lang. Siden han også var i gang med en master innen kultur og ledelse, ønsket han å jobbe litt bredere med kulturfeltet. Markus søkte seg derfor videre til bygda han allerede kjente gjennom ferie- og stølsliv og han tiltrådte som kommunalsjef for kultur i Ål.
– Det var utrolig lærerikt, og veldig spennende.
Selv om Ål den gang tilhørte Viken Fylkeskommune, ønsket han seg videre sørover og nå er han altså blitt vår egen kulturforkjemper. Men finner han roen her?
– Det er vel sånn for meg, som med alle andre, at livet er en balansekunst. Jeg er her fordi jeg har lyst til å være her. Hvis man i det store bildet opplever trivsel i jobb og i livet …, begynner han, og lar resten stå usagt.
By i bevegelse
Han mener alle stedene han har bodd og jobbet har en sted-egenhet.
– En drivkraft i lokalsamfunnet for området som jeg liker å kalle for det utvida kulturbegrepet. Som rommer alt fra idrett og frivillighet til smal og bred kultur. Jeg har alltid vært tiltrukket av ting som skiller seg litt ut gjennom å inneha en slags annerledeshet. For meg som er relativt ny i Moss, har også dette stedet et særpreg. Jeg hørt at dette er en by som er i en positiv bevegelse og i vekst.
Han bedyrer at det ikke er bare mossingene han har hørt dette av.
– Og de sier det med en sånn entusiasme. Det bidrar til å gjøre meg nysgjerrig på hva dette handler om.
Når vi tar denne praten har Dvergastein stått i stillingen som virksomhetsleder for kultur og idrett i Moss. Har synet på Moss har endret seg?
– Om noe, så er det blitt forsterket. Det er utrolig mye som skjer på en og samme gang, på veldig mange arenaer. Utvikling, tempo og ambisjoner er tre ting som stikker seg frem her. Og mye, mye drivkraft, sier han og mener at det ikke er så mye som skal ryddes opp i. . Byen skapes av god kultur!
Heie på hverandre
Kommunen har raslet med kuttsverd av nødvendighet, og vi lurer hvordan han skal lykkes i tautrekkingen om de sparsommelige midlene.
- Her vil jeg gjerne slå et slag for å fremheve at kultursektoren er ekstremt flinke til å få mye ut av kronene, og jeg velger å tro at politikkutvikliklingen her i Moss ser verdien av samarbeid med det frivillige og viktigheten av å være offensive på sine barnebarns vegne.
– Så er det også slik at ved å ha bodd en ulike del steder har jeg fått erfaring i hvordan vi kan skape et fellesskap, bygge identitet, knytte vennskap og være en del av noe. Hvis vi forstår hverandre, kan vi ha åpne dører, være et godt lag, der vi vet hva de forskjellige kan tilby og at vi kan spille på hverandre. I kommunal sammenheng er det mye snakk om å rive ned siloer. Med det mener jeg at vi skal heie på hverandre. På de ulike bydelene, arrangørene og lagene. Å kunne heie på hverandre, er et kjennetegn for flere av byene som lykkes innen kultur- og idrettssammenheng, og som klarer å være gode byer å bo og leve i. Dette mener jeg er en forutsetning for å lykkes, hvis ikke så bruker vi for mye tid og energi på å skylde og peke på hverandre.
Fra støy til solskinn
– Om tiden du fartet rundt med band som Datarock og Purified in Bood, har du uttalt at det var mange tatoveringer, sinne og støy?
Markus humrer.
– Det som kjennetegner rockemiljøet og subkulturer er veldig mange joviale og -trivelige folk som har sterke meninger og et litt kompromissløst uttrykk. Men samtidig utrolig åpne og inkluderende. Jeg tror jeg vil bruke begrepet ganske raust om en del av de kretsene. Det er liksom rom for alle de som vil være med.
– Din egen plate, under aliaset Captain Sukram, er vel motsatsen til sinne og støy?
– Det er bekymringsløst og solskinssmusikk. Muligens et tegn på at jeg har blitt litt eldre, har senket skuldrene litt og fokuserer mer på alt som er bra her i livet.
Kultur er lek og lek er liv
– Din avdeling skal jobbe med ganske ulike ting. Alt fra billedkunst, teater, rock og kulturskole til små og store idrettsgrener. Hva har alt dette til felles?
– Det er vel at dette er en del av selve livet. Det som er levende, vitalt og kjennetegnes av opplevelser. Om det så er gleden av å skåre et mål, eller en frustrasjon over stang ut. Det er det som er så flott med den bredden. Det rommer så mye. Samtidig ligger idrett og kultur ett nivå over hverdagen. Det er noe mer.
– Er idrett og kultur viktig for et samfunn?
– Ja, med tanke på å forstå selv i forhold til andre, til begivenheter. Idrett, kunst og kultur handler også om mot, refleksjon, å tilhøre en flokk, være en del av noe større og om identitet. Jeg vil sitere Andre Bjerke som skrev ‘Driv kunstneren ut: all lek vil du dermed fordrive og mister du evnen til lek, da mister du livet.’
– Det har vært skrevet om kultur og krigføring. I en del tilfeller har kulturinstitusjonene vært noe av det første angriperne tar ut. Kanskje for å ta vekk håp og samhold og mot. Så kultur må nesten regnes som demokratiets og samfunnets forsvarsstruktur, mener jeg. Derfor har vi som jobber med forvaltning av kultur et veldig viktig samfunnsoppdrag.
